Ah, så fort en uke går….
Er hjemme igjen etter en herlig uke på gran canaria…. hatt supert vær med unntak av en dag… 
Så nå er jeg blakk, et par kg tyngre, barskapet er fullere enn når jeg dro, og jeg er brun og blid….
Kan jo nesten ikke bli bedre da…?? hihi..
av 1 lesereEtter en som vanlig stressende dag i går, jobb, fotbaltrening for minsten, middag og kveldsstell, så ringer det på døren min……
Jeg åpner, og der står den søteste gamle damen som bor i etg under meg….
I hånden har hun en potteplante med hvite blomster, som hun så gjerne ville gi til meg… *sukk*
Altså…. slike ting, gjør meg helt tullete rørt….
helt uten noen anledning, bare fordi hun hadde tenkt på meg….
Gamlemor har vanskeligheter med å gå opp trappene også…. så hele begivenheten rørte hjertet mitt stort..
Og da slo det meg….. hvor mye hun sikkert også setter pris på mine slike små innfall…. Det hender jeg får bakeånden over meg, og ungene syns jo også det både er morro og være med og bake litt, eller bare komme inn etter 2-3 timer i snøen ute, og kjenne det lukter nybakt i hele leiligheten… husker jo selv hvor koselig jeg syns det var, når mamman min hadde bakt noe godt til oss små….
Vel… ofte blir det jo altfor mye kake/boller eller hva det enn måtte være vi slenger sammen, som vi klarer og spise opp selv, så da har jeg gått og banket på til hu mor i etg under, og gitt henne litt av baksten… hu er gammel, og alene, så jeg har da tenkt at det kunne smakt med litt nybakt til kaffen hennes også… )
Uansett… rørt ble jeg…. nesten til tårer….
ah, de små gleder…..
En god helg ønskes alle der ute… jeg vet min blir fin…
av 1 lesereFøler at denne kulden og snøen snart kunne slept taket litt nå… mektig lei, og venter veldig på sommer og sol og lyse kvelder nå altså….
Teller dager til sydenturen, bare to uker igjen så går kursen til Gran Canaria… herregud som jeg gleder meg!!!!!
av 2 leserepjuhiii… endelig….
Siste mnd har gått med til irritasjon, sinne og fortvilelse… 
kjenner det har sliti på kroppen… har ikke klart og tenke på annet, snakke om annet eller reagere på annet… enn at jeg måtte bli kvitt typen…
Det var tungt og dumpe han, og det har føltes litt tomt og ganske trist tross alt… men nå begynner sinne og frustrasjonen og slippe taket og jeg kjenner jeg igjen kan puste…. ah… kjenns bra… Sover som en baby om nettene og tankene er klare igjen…
Lener meg tilbake og venter på at mr right skal finne meg…. syns han bruker lang tid… men det er nok greit med en god pause nå alikevel….
Ha en fin dag alle sammen…. jeg vet min blir bra…
av 8 lesereJa, så gikk det sånn denne gangen også da….
Var med tungt hjerte jeg i går tok en alvorsprat med kjærsten…. og med like tungt hjerte jeg endte opp med å si at jeg ikke lenger vil være kjærsten hans….
Med så mange forskjeller, og totalt forandring av personlighet, mangel på komplimenter og stadig kritikk, så så jeg ingen annen utvei…. Jeg har for mange gamle minner som fremdeles sitter godt plantet i hodet mitt etter 4 år med en psykopat så takler jeg veldig veldig dårlig gjentagende kritikk…. jeg er alenemor, med full jobb, leilighet, trening… og når to unger skal følges opp med sine fritidsaktiviteter og jeg mine, samt alle de andre hverdagslige tingene som skal gjøres er det lite tid til mye annet som jeg gjerne skulle ha gjort men som jeg rett og slett ikke finner tid til.. (så sant jeg ikke har lyst til å møte veggen da…)
Jeg vil heller ha Cred for alt jeg får til… ikke kritikk for hva jeg ikke får til… om skapene mine er litt rotete eller om boden min skulle vært ryddet i for lengst… javel… so fucking what!!!!
Uff… jeg mistet helt kontakten med den gode følelsen jeg hadde, og klarte ikke se forbi kritikken… finne tilbake til han jeg traff for 3 mnd siden som var positiv, smilende, blid, full av komplimenter, og som gjorde en “effert” for og sende meg en tekst bare for og si hei selv når han egentlig ikke hadde tid…. men han ble borte et eller annet sted på veien…
uff…
En smule frustrert, deppa, fortvila …..
Da var det vel ikke rett denne gangen heller… dessverre….
av 15 lesereFinns det ikke noen skikkelige mannfolk igjen der ute?
av 15 lesereMin datter kommer inn i stuen til meg på fredag, og forteller om venninden sin…. hun er mye hjemme alene mamma, vært hjemme alene en uke nå, uten hverken mor eller far hjemme, heller ikke om nettene…
13 år er denne jentungen, og verdens herligste… min datter og henne har vært venninder siden barnehagen…
jeg visste forøvrig at moren er “på trynet” (hun har ikke kontakt med henne), men at far også var fraværende nytt for meg… jeg trodde faktisk han stilte opp for henne… men den gang ei… farter avgårde til hovedstaden og etterlater 13 åringen hjemme alene…. i over uker av gangen!!!!!
Jeg klarer ikke slutte tenke på denne jenta, og har sagt til min datter at hun må gjerne ta henne med seg til oss, så hun kan sove her, men så har det seg sånn, at denne jenta også har blitt satt med ansvaret for en hund når far er borte… og en hund har jeg ikke plass til hos meg… ER ikke lov og ha hund heller der jeg bor….
Fikk min datter til å ta henne med seg hjem i går, så hun iallefall kunne få spise middag med oss…
Nå i juletider… syns jeg det er en barnerett.. og få komme hjem til en far eller mor, pepperkakebaking, duft av julebakst… og følelse av kjærlighet og varme… ikke et stort tomt hus… uff…
Jeg vurderer sterkt og ringe… samtidig som jeg ikke vil belaste jentungen med mer midt i disse tider… jeg forstod det slik at de iallefall hadde planer på julaften…
– kjenner en klump i halsen bare ved og skrive om dette…
av 14 lesereI dag, 3 desember 2009, ville min forlovede, far til mitt barn blitt 39 år gammel….
Akkuratt kommet tilbake på jobb, etter et besøk med noen roser til min høyt savnede.
Selv om det nesten er 6 år siden han gikk bort, føler jeg det fortsatt tøft i ny og ne. Man lærer seg jo og leve med savnet og sorgen, men noen ganger ramler det over en og minnene man bærer på blir sterkere enn ellers…
Vi var sjelevenner han og jeg, sammen 24/7, i tykt og tynt…. i over 2 år…. helt til en dag, påskeaften faktisk, hvor han hadde stukket i forveien, i butikken for og handle, for så og returnere til besøket vi var hos… Jeg ringer han, for det er noe jeg har glemt og si vi skulle ha i butikken, men telefonen hans bare ringer… og ringer….
Intuisjon er noe jeg føler mye av, og alle muskler og ledd inkludert hjertet forteller umiddelbart, etter at telefonen ikke ble svart på tredje ringeforsøk, at noe er riv ruskende galt… Jeg er ikke langt unna, så får sønnen vår på 6 mnd raskt ned i vognen og nærmest løper hjem…….
Der finner jeg han, “sittende/liggende” på gulvet lent mot kjøkkenskapene….. han puster ikke… og fargen i ansiktet er begynt og bli smålig blå…
Jeg reagerer insinktivt… legger han ned og starter munn til munn, og hjertekomprisjoner…. med 113 på telefonen, med sønnen vår på 6 mnd som hyyyler…… fortsatt liggende i vognen….
Dette er de lengste 10 – 15 minuttene i hele mitt liv, fra jeg ringte ambulanse, til de dukket opp….
Stuen full av ambulansepersonell, kaos både runt meg og inni meg….
de holder på lenge, men det er ikke noe og gjøre…. min kjære er borte…..
Begravelsebyrå blir tilkaldt, og jeg står igjen, med vår sønn på 6 mnd på armen, og ser han blir trillet avgårde og inn i likbilen…..
Det er på sånne merkedager som dette at slike ting dukker opp igjen… så klart…. som om alt skjedde i går…
På en annen side, så må man gå videre…. og man bærer jo også med seg alle de gode minnene, og heldigvis er det en god del av de også…:) så jeg klamer meg til de, og er ivrig på og fortelle vår sønn om alt pappa kunne og alt pappa var…. et herlig menneske…
…. Gratulerer med dagen kjære du… – vi savner deg
av 53 lesereEr så i tvil…. like mye for som i mot…
og aner ikke hva jeg skal gjøre……
av 47 lesereSnart helg igjen, og jeg får snart treffe min kjære igjen… weee…
Gleder meg som en liten unge gleder seg til julaften, bare til å kunne krype inn i armene hans, kjenne varmen hans, lukte han, ta på han.. *sukk*
Nå har jeg overlevd og bli presentert for alle vennene hans også, var en smule nervøs på i forkant av festen, men de viste seg jo og slett ikke være skumle i det hele tatt, kvelden ble super!!!
Jeg nyter timene, minuttene og sekundene dagene gir meg her jeg svever rundt godt plantet i den rosa skyen min… hehe – her er det jaggu fint altså…
- og jeg som trodde jeg hadde bygd opp hele muren min, så sterk at ingen ville kunne bryte den ned, men her plukkes det ned mursteiner en etter en, time etter time, minutt etter minutt og sekund etter sekund – og vet dere???? Jeg har gitt opp – jeg gidder ikke lenger forsøke og holde muren oppe – jeg lar han plukke disse mursteinene….
….. for jeg er sikker på….
…… at når de er borte….
– er jeg fortsatt hans…… og han fortsatt min….
jepp – jeg lever farlig – men gud så godt det føles..
Ha en fortreffelig dag alle sammen…
av 35 lesere
Tips oss hvis denne bloggen er upassende